Dele erfaringene

Mor sydde vårt første telt på spisebordet hjemme. Far farget og impregnerte. Vi hadde ikke råd til å kjøpe.

Senere ble det kjøpetelt før far tegnet og snekret vår første campingvogn. Vi hadde fremdeles ikke råd til å kjøpe. Vognen kunne løftes over på understellet til varehengeren som han benyttet på snekkerverkstedet. Den manglet do og dusj, maten ble laget på et ettbluss bærbart propanapparat. Kjøleskapet på 40 liter ”lånte” far fra verkstedet sitt. Det kunne bare benyttes på campingplasser med 230 volt.

Senere ble det stadig finere kjøpevogner. Da far ble for gammel til å taue vognen til kysten i sommerferiene, sto den fast på en campingplass. Den fikk fortelt, men aldri spikertelt.

Mor sydde vårt første telt på spisebordet hjemme. Far farget og impregnerte. Vi hadde ikke råd til å kjøpe.

Mor og far tok ikke skrittet over i bobilverdenen. Det tok kona og jeg da ungene var flyttet hjemmefra. Den første bobilen vår var en brukt Toyota Hiace kassevogn med byggesett-innredning og hevetak. Den hadde to gassdrevne kokebluss og et lite 12 volts kjøleskap pluss en bensindrevet kupévarmer. Og, skjønt vi nesten aldri brukte det, et Porta Potti-toalett under den ene benken. Toyotaen gjorde samtidig tjeneste som kjøretøy til og fra jobben og enkelte ganger også som reportasjebil. Men den våget vi oss sørover til Tyskland og Nederland.

Den neste bobilen vår var en 18 år gammel helintegrert, bensindrevet Hymer på Fiat-understell. Den hadde senkeseng, Porta Potti, dusj over doen, to gasskokeplater, gasskamin, gassdrevet varmtvannsbereder og kjøleskap som kunne stilles på gass, 12 eller 230 volt. Pluss garderobeskap, sykkelstativ bak, takgrind og TV-antenne på stang. En voldsom forbedring. Med den gikk turen videre sørover til Spania.

Den tredje bilen importerte vi selv fra Tyskland. Den var en åtte år gammel italienskprodusert Granduca med alkoveseng, fem soveplasser, ryggekamera, eget dusjkabinett, safe, markise, takgrind og satellittantenne. Pluss garderobeskap, gasskamin, tre gassbluss, kjøleskap på gass, 230 eller 12 volt og gassdrevet varmtvannsbereder. Et nytt kraftig steg fremover.

Og, skjønt vi nesten aldri brukte det, et Porta Potti-toalett under den ene benken.

Den nåværende er også privatimportert fra Tyskland, men var årets modell. Den er en tresengers italiener, alt nytt og ubrukt. Og alle har vært under den magiske grensen på seks meter da ferge, bro og motorvei blir betydelig dyrere.

Vår erfaring er likevel at du ikke trenger fabrikknytt kjøretøy for å ha glede av den nye verden som bobilen åpner for. Lykke til som bobilist!

Alf B. Godager

Forfatteren er pensjonert journalist med bakgrunn fra lokalaviser og Aftenposten. Han har bl.a. dekket Stortinget, lokalpolitikk, sosial-, familie- og kirkestoff, vært redigerer og ledet debattavdelingen.

Hvorfor jeg ble bobilist?

Familien vår har drevet med camping i mange år og startet som mange andre med telt. Etter en meget våt sommer for ca. 35 år siden, var vi enige om at dette var siste året vi teltet. Selv ønsket jeg å bygge bobil, men det hadde ikke kona tro på. Med små barn var ikke bobil noe hun ønsket. Hun ville ha en campingvogn, og det ble som mor ville. Merkelig. Så, etter drøye 15 år som caravanist på kryss og tvers i Norge og Europa, ble det som far ønsket, for da så også mor hvilke fordeler bobilen hadde.

Etter en meget våt sommer for ca. 35 år siden, var vi enige om at dette var siste året vi teltet.

Vi har altså gått den veien som flere mer eller mindre seriøse undersøkelser både i Norge og utlandet har pekt på, at over 50 % av bobilistene vandrer fra campingvogn til bobil.

For oss gir bobil den beste ferie- og fritidsformen. Den gir den største friheten ved at man kan reise og stoppe nesten hvor man vil. Bobilen kan brukes til dagsturer midt i uken, kveldsturer, til vennebesøk, til bil nr. x, til pauserom på shoppingturer/julehandelen, varmestue i skibakken o.s.v. o.s.v. Det er nesten bare størrelsen på bobilen som setter begrensninger, for mulighetene er så mange.

I feriesammenheng passer den oss helt klart best, vi er glade i å kjøre bil og ønsker å oppleve mest mulig i den perioden vi har fri. Vi blir sjelden lenge på samme sted, turen er like spennende for oss som målet. Selve turen blir til mens vi kjører. Med campingvogn på slep var det mange plasser vi ønsket å stoppe, der vi ikke fant plass. Det har vi til gode å gjøre etter at vi fikk bobil, men det er selvsagt avhengig av størrelsen på bobilen.

Med to barn startet vi med en bobil på snaue seks meter, og dermed begikk vi også en typisk nybegynnerfeil ved å kjøpe for liten bil. Den ble etter hvert byttet ut med en bil på 6,70 meter og det var de påfølgende også. Begrensninger var jo også den største grunnen til at vi ikke fortsatte med campingvogn. Vi liker å kjøre på småveier og småsteder og være mest mulig uavhengige, noe bobilen gir gode muligheter for.

Med den lengen kunne vi parkere på de fleste steder der man kan parkere personbiler. Med langt overheng bak på bobilen kan vi ved skråparkering rygge bakenden over ”kanten”, og bilen tar ikke mer plass enn en personbil. Mor har ganske nylig fått viljen sin igjen og vi har byttet til større bobil med god lasteevne, for å slippe å lure på hva som skjer om vi blir stoppet i vektkontroll.

Vi liker å kjøre på småveier og småsteder og være mest mulig uavhengige, noe bobilen gir gode muligheter for.

Første sommerferien som bobilister var vi en del i Sveits som ikke er så ”lett” å utforske som caravanist, deretter gikk turen ned til Algarve-kysten og en snartur innom Marokko. Året etter havnet vi i Istanbul, slik at i løpet av de to første somrene som bobilist er var vi i tre verdensdeler.

Tor Henriksen

Forfatteren er bl.a. utdannet som bilmekanikker og bilelektriker og er spesielt interessert i strøm og det tekniske i bobilen.